DE FØRSTE DAGENE I URBINO

Se så, så er jeg endelig i gang i Urbino. Jeg har ikke hatt tilgang til internett før nå, siden de er litt treige her (det er de med alt, det er jo Italia) med å få ting i orden.

Så hvor skal jeg begynne? Urbino er veldig som forventet, en liten og nyyydelig by med sin egen sjarm. Skikkelig italiensk middeladerby med mur, festning, slott og alt. Studentboligene ligger ca en kilometer fra sentrum, det er en fin rute å gå om morgenen. Byen er veeeldig bratt, og siden alle veiene er brosteinsbelagt, tror jeg ideen om å skaffe sykkel blir forlagt.

Jeg bor på et lite rom i den gigantiske studentbyen de har her. Selv om Urbino er en liten by, med bare 15 000 bofaste, er det i tillegg 15 000 studenter her. De fleste av dem, som er italienere, har ikke kommet ennå, siden semesteret ikke begynner før 4.oktober. Studentboligene er veldig enkle; jeg har en seng og et skrivebord, og deler en gang med fem andre jenter hvor det er to toaletter, dusj, et lite kjøleskap og to kokeplater. Jeg får ikke signal for internett eller dekning på mobilen på rommet, så må gå fem etasjer opp i resepsjonen får å ha kontakt med omverdenen. Det som er bra med å bo her er at man blir kjent med mange av de andre studentene, og de har en billig og ganske bra kantine. Dessuten er det billig å bo her; koster 210 euro per måned med internett og strøm. Det blir ca 1700 per måned, som er mindre enn halvparten av det jeg bruker i Norge!

Så vidt jeg vet er jeg den eneste fra Skandinavia her, det er en diger flokk med spanjoler, mange fra Tyskalnd og ellers folk fra Polen, Ungarn, Ukraina, England, Irland, Frankrike og USA. Mange av dem jeg er blitt kjent med er tyske, så samtalene jeg fører blir på haltende italiensk og tysk, til jeg gir opp og slår over til engelsk (som ikke er populært her, siden alle jo vil snakke italiensk!)

Men jeg må innrømme at jeg synes det er ganske vanskelig å snakke italiensk! Lurer på om jeg var litt vel overmodig som dro hit og tenkte jeg kunne studere på italiensk, men noen ganger må man jo bare hoppe i det, så får man se hvordan det går.

Jeg har gått på språkkurs noen dager her nå. Jeg går i A2-klassen. (Det er seks nivåer: A1, A2, B1, B2, C1 og C2). Føler at jeg virkelig er den dårligste i klassen, men trøster meg med at spanjolene og franskmennene har en stor fordel siden deres språk er mye likere italiensk enn norsk. Begynner likevel å forstå en del italiensk, men synes det er en utfordring å snakke. Må alltid forme setningen i hodet før jeg snakker, og det er jo litt kjedelig å føre samtaler når man bare kan lytte og si ja eller nei eller «unnskyld, jeg forsto ikke».

I helgen dro jeg med noen tyske jenter til Pesaro, som ligger ved kysten. Det har de litt flere butikker enn i lille Urbino. De har også veldig fine strender der, men var litt kaldt for å bade. Temperaturen her er faktisk overraskende lav, natten og morgenen er omtrent som i Norge, mens det kan være godt over 20 grader på ettermiddagen.

Italienerne er som regel veldig hyggelige, men de fleste skjønner ikke vitsen med å snakke engelsk (hallo, vi er jo i Italia?), så selv om de vet at du ikke skjønner noenting babler de ubekymret i vei. De som jobber på Erasmuskontoret på Universitetet er veldig greie (og snakker heldigvis engelsk), mens det gjør ingen på kontorene på de andre fakultetene, og de virker ikke det minste interesserte i å hjelpe, de ser mer på deg med et utrykk som sier «Å nei, enda en student med spørsmål! Du burde være glad for at jeg faktisk gidder å hjelpe deg!»